Snarvei til fagutviklingsprosjekter:
Ansvarlig for alle prosjektene ved Kompetansesenteret er leder Ingar Tufte.
Forløpstudie av pasienter utskrevet fra regionale sikkerhetsavdelinger i Helseregion Sør-Øst og Helseregion Vest med fastlagte evaluerings- og håndteringsrutiner.
Hovedmålet her er å gjøre individuelle risikovurderinger for å utforme og iverksette individuelt tilpassede risikohåndteringsstrategier med henblikk på å redusere risiko for residiv hos pasienter med voldsproblemer. Langtidsoppfølging med opprettholdelse av risikohåndteringsstrategier på tvers av helsetjenestenivåer for å lette overføring av pasienter og bidra til overføring av klinisk kunnskap og praksis fra sikkerhetspsykiatrien til allmennpsykiatrien og førstelinjetjenesten.
Pilotprosjektet er godkjent av REK - De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
("Regional etisk kommite").
Prosjektet skal bidra til å utarbeide en prosedyre som sikkerhetsavdelinger kan bruke når de skal gjøre voldsrisikovurderinger ved hjelp av HCR – 20.
I sikkerhetsavdelingene er det ulik praksis i forhold til hvordan voldsrisikovurderinger gjøres. Avdelinger etterspør hjelp til å få til en god prosedyre for å øke kvaliteten på vurderingene de gjør. Prosedyreanbefalingen skal være tilpasset norske forhold, men skal samtidig forholde seg til internasjonalt anerkjent praksis og forskning.
Målet med prosjektet er å bistå psykiatriske akuttavdelinger og tilhørende poliklinikker i arbeidet med å kvalitetssikre voldsrisikovurderingene og risikohåndterings-planene. Aggresjon, vold og risikovurdering settes på agendaen og det fokuseres på forebygging og voldsreduksjon. Man ønsker å bedre kommunikasjonen om risikovurdering og -håndtering, internt og mellom samarbeidsinstansene.
Se også egen side om Voldsrisikovurdering.
Et samarbeidsprosjekt mellom Regional sikkerhetsavdeling og Kompetansesenteret.
Studien vektlegger særlig pasientenes forhold til vold, kriminalitet og rus; før, under og etter oppholdet i avdelingen. Hva kjennetegner pasienter som får en positiv utvikling under oppholdet og senere. Hvilke faktorer virker hindrende for en positiv utvikling under oppholdet og senere. Studien vil fremskaffe utsikter til rehabilitering på rett nivå. Det vil også være verdifullt å kunne sammenligne resultater fra vår studie med tilsvarende studier fra andre land, blant annet med hensyn til samspillet mellom psykiatri, kriminalomsorg og rusomsorg.
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom de tre Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsyiatri i Trondheim, Bergen og Oslo. Undersøkelsen er todelt der del en er en epidemiologisk studie av forekomst av voldtekt og voldtektsforsøk mot kvinner i Norge og del to er en bredspektret undersøkelse av voldtektsmenn. Del to vil bestå av tre separate undersøkelser: A) Intervju av sonende voldtektsdømte (§ 192). B) Gjennomgang av etterforskningsdokumentene i § 192-saker fra 2002 - 2009. C) Gjennomgang av § 192 dommene over ett år.
Kompetansesenteret i Oslo vil ha ansvar for undersøkelsens del to, underpunkt A) Intervju av sonende voldtektsdømte (§ 192). Psykologspesialist Inge-Arne Teigset vil ha ansvaret for denne delen av undersøkelsen under veiledning av psykiater, Dr. Med Kjersti Narud og professor, Dr. Med. Steinar Lorentzen.
Det er pr i dag ingen oversikt over hvor mange psykiatriske hjelpetrengende innsatte det finnes i norske fengsler på landsbasis, og hvilke psykiatriske diagnoser de har. En trenger derfor en undersøkelse av forekomsten av psykiske lidelser for å utvikle individrelaterte opplegg før, under og etter soning. Et representativt utvalg kvinner og menn norsktalende og fremmedspråklige intervjues med internasjonale valide instrumenter for å kartlegge sosiodemografi og livskvalitet, subjektive helseplager, symptomforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser, lese - og skrivevansker, ADHD, suicidal atferd, holdninger til vold, raseranfall hos unge og voksne samthåpløshet.Prosjektleder har i vinter gjennomført en pilot av 16 innsatte i 7 fengsler. Dette medførte endringer av testbatteriet for å gjøre intervjuet kortere i tid. Vanlig intervjutid er beregnet til 2 timer, men kan bli lenger avhengig av psykopatologi.
Vi har lært opp 12 intervjuere og prosjektstart vil bli i uke 21. Spesialsykepleier Åse-Bente Rustad er ansvarlig for datainnsamlingen som vil finne sted frem til vår 2013.
Kvinneandelen i norske fengsler er fordoblet i løpet av de siste 25 årene, fra 3% til 6%. Vi har mindre kunnskap om kriminell utvikling hos kvinner enn hos menn. Det er mye som taler for at det ikke bare en kvantitativ, men også en kvalitativ forskjell på menns og kvinners kriminalitet. Den foreliggende undersøkelsen vil ta for seg tre sentrale aspekter ved kvinners kriminelle utvikling og aktivitet:
Fra forskningslitteraturen vet vi at det å ha blitt utsatt for fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep av ulike slag i løpet av oppveksten (viktimisering) er hyppigere i kvinner med ulike typer psykiske og/eller fysiske funksjonsnedsettelser. Vi vet også at menn som sitter i fengsel hyppig har vært viktimisert. Vi vet mindre om i hvilken grad kvinner som sitter i fengsel har vært viktimisert. Dette ønsker vi å undersøke. Slik kunnskap vil være verdifull både i primær, sekundær og tertiær forebygging av kriminell utvikling og tilbakefall hos kvinner.
Vi vet fra forskningslitteraturen at det å ha en forelder i fengsel er en risikofaktor for senere kriminell atferd. Tilgjengelig litteratur vedrørende kvinner innsatt i fengsel og deres morsfunksjon omhandler oftest gravide kvinner, kvinner som skal føde og kvinner som har spedbarn og ammer. Kvinner som kommer inn til soning og som har omsorg for (eller annen type tilsvarende relasjon til) noe eldre barn utgjør et mye mer uoversiktlig og til dels usynlig problem. Det er grunn til å tro at en del spørsmål rundt disse barnas situasjon og deres rettigheter ikke kommer ordentlig opp til vurdering. Hvem har omsorgen for barnet/barna mens mor er borte? Hva med besøk av barn i fengselet? Hva med permisjoner hjem for mor? Er barnevernet inne i bildet? Hva er i så fall deres rolle? Potensialet for preventive tiltak rettet mot barn av mødre i fengsel burde være stort. Et første steg på veien til å intervenere i forhold til gruppen er å kartlegge omfanget av fenomenet.
Vi har gjort en rekke undersøkelser blant fengselsinnsatte kvinner. Det har i vårt arbeid slått oss at mange kvinner som blir kriminelle forteller at de er blitt introdusert til slik aktivitet av ektefelle, samboer eller kjæreste. Vi hører sjelden tilsvarende historier fra mannlige innsatte. Det har imidlertid vært gjort undersøkelser som viser at også hos menn kan romantisk partner spille en ikke ubetydelig rolle i den kriminelle utviklingen. Vi ønsker å gjennomføre en eksplorativ, hypotesegenererende undersøkelse. Vi satser på en todelt tilnærming, med både kvantitative og kvalitative metoder.
Kompetansesenteretstartet i 2008 et nytt prosjekt om hvordan psykiske lidelser fremstilles i norske nyhetsmedier. Prosjektet har som særlig fokus å undersøke omfang og kvalitet på fremstillingen i nyhetssaker der psykiske lidelser rapporteres i forbindelse med kriminelle handlinger. Internasjonal forskning har dokumentert at medienes fremstilling på dette feltet ofte har dårlig kvalitet og kan bidra til å øke stigmatiseringen av psykiatriske pasienter. Særlig har det vist seg en fremtredende tendens til å koble psykiske lidelser til frykt-fremmende elementer som farlighet, uforutsigbarhet, og voldstilbøyelighet. For å bedre kunnskapen på dette feltet er det nødvendig å kartlegge norske mediers håndtering av denne tematikken.
Prosjektet består av tre deler:
Formålet med undersøkelsen er å utforske sammenhengen mellom personlighetstrekk, interpersonlige problemer og kriminell atferd hos unge kvinner. Hypotesen er at visse personlighetstrekk og interpersonlige problemer har sammenheng med tilbakefall til kriminell aktivitet. Hvis vi kan påvise slike sammenhenger, vil dette kunne brukes i kriminalitetsforebyggende arbeid og tilrettelegging av individuelt tilpassede intervensjoner.
I alt 102 kvinner innsatt i fengsel deltar i undersøkelsen. Etter en observasjonsperiode på 2-3 år skal de som har deltatt i undersøkelsen sjekkes opp mot Strafferegisteret for å få en oversikt over hvem som etter endt soning har fått nye dommer. Data vil bli analysert etter prinsippene for overlevelsesanalyser.
Prosjektet vil bli avsluttet i løpet av 2010.
Dette er et delprosjekt under prosjektet ROS – et behandlingsprogram for sedelighetsdømte i fengsel (Seksualovergriperprosjektet ved Ila, Del II - ROS- ”relasjon og samspill”).
Behandlingsprogrammet ROS for seksualovergripere startet ved Ila fengsel sommeren 2005. Dette prosjektets mål er å gjennomføre en evaluering av ROS.
Rammene for ROS på Ila er
En vurdering av behandlingseffekt i form av måling av endring i tilbakefallshyppighet anses derfor ikke gjennomførbart og ville uansett ligge langt fram i tid.
Andre tilnærminger til materialet og evalueringsspørsmålet vurderes derfor.
Etter fem fullførte ROS grupper har Kompetansesenteret besluttet at tiden er inne til å starte arbeidet med å evaluere behandlingstilbudet ROS til sedelighetsdømte ved Ila fengsel. I løpet av 2011 vil vi ta kontakt med ulike eksterne og uavhengige forskningsmiljøer og håper at et av disse kan være interessert i å gjennomføre en prosess og effektevaluering av ROS programmet.
Etter å ha gjennomført flere undersøkelser av fengselshelsetjenesten, mener vi å ha en rimelig god oversikt over hvordan både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i psykiatri fungerer i norske fengsler. Med visse reservasjoner er hovedkonklusjonen at tjenestene stort sett synes å fungere tilfredsstillende. Men i alle undersøkelsene har vi måttet ta forbehold om at vi ikke vet hvordan brukerne selv ville ha vurdert situasjonen hvis de hadde blitt spurt. Kanskje de ville ha gitt et helt annet bilde. Den foreslåtte undersøkelsen ønsker å rette opp denne svakheten ved å gjennomføre en brukerundersøkelse blant dem som bruker helsetjenesten i våre fengsler, nemlig de innsatte selv. Vi knytter oss opp mot eksisterende norsk tradisjon ved å benytte de spørreskjemaene SINTEF Helse i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten nylig har utarbeidet for brukere av polikliniske tjenester i det psykiske helsevern. Dette vil, med visse modifikasjoner, også kunne brukes i forhold til fengselsinnsatte. Undersøkelsen vil bli gjennomført som en tverrsnittsundersøkelse. Vi vil søke å rekruttere alle fengsler i våre helseregioner: Helseregion Øst og Helseregion Sør.
Undersøkelsen har som mål å fremskaffe økt kunnskap om sykelighet og dødelighet blant ulike grupper av straffedømte i Norge. Eventuelle endringer i uførefrekvens og uføregrunnlag, mortalitetsfrekvens og dødsårsak gjennom de siste 40 årene vil også kartlegges. Undersøkelsen gjennomføres som en ren registerundersøkelse, det vil si at Strafferegisteret kobles opp mot Uføreregisteret og Dødsårsaksregisteret, og informasjon om personer som er registrert begge steder hentes ut. Dataene vil avidentifiseres straks og bli behandlet strengt konfidensielt.
Funnene fra en slik undersøkelse vil være unike, også i internasjonal sammenheng. De vil kunne være til nytte både i forebyggende arbeid blant straffedømte og i planleggingen av den psykiatriske og somatiske helsetjenesten i våre fengsler.
Prosjektet har flere problemstillinger som kan dekkes under to hovedspørsmål: (1) hvordan vurderer de juridiske aktørene i strafferetten (forsvarer, aktor, dommere) psykiatrisk sakkyndiges arbeid og opptreden i retten? (2) Hvordan opplever og vurderer de sakkyndige den juridiske prosessen i retten? Dvs. hvordan vurderer sakkyndige aktorer, forsvarere og dommeres opptreden i retten og overfor de sakkyndige?
Underproblemstillinger er hva anser de juridiske aktørene som a) god sakkyndighet og b) dårlig sakkyndighet? Hvordan anser de sakkyndige som god eller dårlig utøvelse av juridisk håndverk? Skiller dommeres vurdering av de sakkyndige seg fra partene (forsvarere/aktor) og er det forskjell mellom forsvarere og aktors vurderinger? Er juristenes syn på rettsoppnevnte sakkyndige ulik fra hvordan de oppfatter partsoppnevnte sakkyndige?
Prosjektet kan medvirke til klarere forståelse av hvordan de ulike aktørene (jus/justissektor og psykiatrisk sakkyndige) ser på hverandres arbeid og rolle i straffesaker og bidra til øket bevisstgjøring, forståelse og læring om aktørenes ulike rolle i strafferetten. Kunnskap om aktørenes forståelse av hverandres rolle kan føre til bedret kommunikasjon og samarbeid aktørene imellom. Det kan i sin tur redusere risiko for ikke - rasjonelle prosesser (krenkbarhet, påståelighet, gå i forsvar med mer) i den rettslige prosessen og motvirke justisfeil.
Forsker Jane Dullum, Institutt for kriminologi og strafferett, Jur. fak., UiO har på oppdrag fra Justisdepartementet analysert begjæringer om gjenåpning av straffesaker i perioden 2004-2009, Justisfeil i straffesaker (2010). Hennes resultat viser at den vanligste grunnen for gjenåpning er nye rettspsykiatriske vurderinger. En ny rettspsykiatrisk erklæring som sannsynliggjør utilregnelighet ved en eller flere tidligere domfellelser er gjenåpningsgrunn i 41 % av de henviste tilfellene. Andre grunner for gjenåpning utgjør ligger på ca 10 %. Ny rettspsykiatrisk erklæring som gjenåpningsgrunn skiller seg således vesentlig ut sammenlignet med andre grunner.
Målsetting:
Formålet er å finne ut om det finnes et systematisk mønster knyttet til tilregnelighetsspørsmål i de norske gjenåpningssakene. Hvordan oppstår disse justisfeilene?
Hensikten med denne undersøkelsen er å kartlegge forekomst, typer og følger av personforfølgelse i et representativt norsk befolkningsutvalg på 5.000 individer. En tar sikte på å sende et spørreskjema til 5.000 norske kvinner og menn i alder 20-60 år. Skjemaet kartlegger først diverse bakgrunnsforhold og så aspekter ved forfølgelse. Hensikten er å skaffe data der de som har opplevd forfølgelse, kan sammenlignes med de som ikke har slike erfaringer. Et landsrepresentativt utvalg på 5.000 individer vil bli trukket ut
Filicid er en viktig årsak til barnedødelighet. En gruppe europeiske forskere ønsker å gjøre en samlet innsats for å øke vår kunnskap om årsaker til og konsekvenser av filicid og å spre slik kunnskap til andre forskere, beslutningstakere, serviceapparatet og befolkningen generelt.
Tilnærmingen vil være både kvantitativ og kvalitativ. I første omgang er det utarbeidet et omfattende spørreskjema til å samle inn og systematisere data rundt hvert enkelt filicidtilfelle i deltakerlandene i perioden 1980 - d.d. Enkeltkasus vil måtte gjenfinnes via den offisielle kriminalstatistikken. Opplysninger fra strafferegisteret må så suppleres med sakspapirene fra rettssaker, sakkyndighetsrapporter og eventuelle psykiatriske journaler.
Prosjektet vil kreve en omfattende søknadsrunde med egne søknader til Datatilsynet, Etisk komité for medisinsk forskningsetikk, Justisdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet. Selve systematiseringsarbeidet, når alle nødvendige tillatelser foreligger, vil antakelig bli av mindre omfang, idet antall saker som vil gjenfinnes i norske annaler, antakelig ikke vil være spesielt stort. Databearbeidingen vil foregå sentralt, for hele forskergruppen gruppen samlet.